fredag 9. oktober 2015

Bedre sent enn aldri

Det meste har vel allerede blitt sagt og skrevet om Jojo Moyes' bestselger Et helt halvt år. Sånn sett er det ikke så mye nytt jeg har å komme med, men jeg har allikevel lyst til å fortelle om min opplevelse av den. 





Jeg har fått med meg interessen for denne boken gjennom omtale både i media og på andre bokblogger gjennom de siste to årene. Noen har lovprist boken, andre har ikke vært like begeistret, slik det ofte er med bøker som når ut til et bredt publikum. Jeg kjenner ofte en motstand i meg når det kommer til hyper av alle slag. Men denne gangen ble jeg til slutt såpass nysgjerrig, at jeg gikk inn på Amazon og leste utdraget fra boken som ligger tilgjengelig der. Det var nok til å vekke interesse min, jeg ville vite hva som skjedde videre med hovedpersonen Lou.

Bokens handling er vel kjent for de fleste etter mye omtale, derfor går jeg ikke nærmere inn på den. Jeg bestilte boken på originalspråket, utgaven fra Penguin som du ser over. Den ble med i sekken da jeg dro på hytta første helg i høstferien, og ble lest den helgen. Me Before You var en slukebok for min del. Da vi gikk en langtur i fjellet på lørdag, gledet jeg meg til å komme tilbake på hytta så jeg kunne lese videre. Historien og personene i boken var med meg underveis på turen. Jeg tenkte på Wills skjebne, rammet av en ulykke som kan hende hvem som helst av oss. Og jeg tenkte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i Wills situasjon, eller på den andre siden, om jeg var pårørende.

Under Hans Olav Brenners intervju av Roy Jacobsen på Brenner og bøkene forrige uke, snakket han om hvordan noen karakterer stiger ut av bøkene. Det gjorde personene i Moyes' bok for meg. Spesielt Lou og Will, men også Lous familie som fremstilles på en sånn måte at jeg tar meg i å ønske de var i min nærmeste omgangskrets. Jeg fikk meg en god latter flere ganger underveis av Lous pappa, Bernard, og hans godmodige erting. Ett eksempel er da Lou har fått jobben som Wills personlige assistent:
'Jesus Christ,' said my father. 'Can you imagine? If it wasn't punishment enough ending up in a ruddy wheelchair, then you get our Lou turning up to keep you company.' 'Bernard!' my mother scolded. Behind me, Grandad was laughing into his cup of tea. (s. 21)
Det er mye humor i boken til tross for et alvorlig tema. Og den har også blitt til dels kritisert for å ta for lettvint på nettopp temaet om aktiv dødshjelp, Jeg ser den. Er man ute etter mer dyptloddende eksistensielle funderinger rundt dødshjelp, er ikke Me Before You den rette boka. Men jeg synes boka gir en god innsikt i de vanskelige problemstillingene rundt temaet, ikke minst når det blir personlig, når den det gjelder er noen du er glad i. Enkelte hendelser kan bli noe forutsigbare og bikke mot klisjéer, men det tåler jeg godt i denne boken. De kommer ikke i veien for den gode historien. Og jeg liker den humoristiske, upretensiøse måten Jojo Moyes skriver på. 

Som dere sikkert allerede har skjønt, likte jeg boken godt. Noen har kalt den en tåreperse. Tja, jeg gråt da litt underveis, men følte at jeg lo enda mer, for det er mye galgenhumor her. Dessuten kan jeg like en god tåreperse, såfremt den ikke bikker over i altfor svulstig sentimentalitet. Noe jeg ikke føler denne historien gjør. Moyes har sagt i et intervju med NRK at hennes budskap med boken er at du må leve livet ditt og ikke kaste det bort, du vet aldri hva som venter rundt neste hjørne. Det er også det jeg sitter igjen med. Og at kjærligheten kan dukke opp i livet ditt når du minst av alt venter det. 





2 kommentarer:

  1. Jeg kjenner på en slags frykt for å lese denne boken. For det første fordi nesten alle liker den(det har hendt at jeg er kjerringa mot strømmen), og for det andre fordi temaet er alvorlig. Det er fare for at boken sniker seg fram i lesekøen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde det på samme måten, Mari. Men jeg er glad jeg leste den, bare å bli kjent med hovedpersonens familie er vel verdt lesingen. :)

      Slett