Du er så lys av Tore Renberg og Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm

ET ALDRI SÅ LITE SAMLEINNLEGG ...
To nye forfattere for meg dette. Tore Renbergs bøker er selvfølgelig kjente, men har aldri kommet så langt at jeg har fått lest. Nicolai Houm var et totalt ubeskrevet blad. Begge har de skrevet bøker som gjør inntrykk. 

Renbergs siste roman skal visstnok være ganske annerledes enn tidligere utgivelser. Blant annet er det første gang han skriver på nynorsk, uten at noen skal la seg avskrekke av den grunn. Du er så lys var for meg en skikkelig "rysare", den er så spennende at målform blir uvesentlig.

Veldig kort om handlingsgangen: Jørgen og Vibeke lever i lykkelig sameksistens, sammen med sine to sønner Eyolf og Vidar. Vibeke er et skikkelig rivjern av en dame, som benytter enhver anledning til å få sagt hva hun mener, blant annet gjennom å skrive innlegg i lokalavisa. Hun er rektor ved skolen i bygda, og ellers alltid på plass på dugnader og liknende arrangementer. Jørgen er hakket roligere. Han er miljøterapeut og jobber i et bokollektiv for gutter, svoren West Ham-tilhenger og veldig stolt av kona si.

På senvinteren får Jørgen og Vibeke nye naboer, en liten familie på tre. Mannen i familien tar raskt kontakt, kona og sønnen holder seg mer i bakgrunnen. Steinar er en fyr som tar mye plass, han skinner sterkt i samspillet med andre. Jørgens eldste sønn kaller ham et stjerneskudd. Men etter først å ha blitt blendet av den nye naboen som alle andre, hender ting som får Jørgen til å undre seg. Etter hvert føler han seg stadig mer sikker: Det er noe som ikke stemmer med Steinar.

Og det er dette spenningen knytter seg til. Hva er det egentlig med Steinar? Når de mange frampekene i teksten også avslører at noe forferdelig kommer til å skje, skrus interessen opp ytterligere.

Han heitte Steinar og blei naboen vår 13. mars 2014. Først var det ei glede, det kjende vi alle, som om ein god og forbløffande varme hadde slått rot like ved huset vårt, så gjekk det over i ei bølgande uro, før det falda seg ut i ein forbanna katastrofe. (s. 9)

Tore Renberg gjør en svært god jobb med skape troverdige karakterer i denne boka. Jeg får blant annet veldig sansen for et par av bipersonene. Jørgens svigerfar, tannlegen, som er litt av en luring og sammenligner folk med forskjellige dyrearter. Så er det Jørgens pappa som nærer en sterk skepsis til alt nytt, og helst leser gamle bøker av forfattere som Hamsun og Vesaas. Jeg ser de for meg når jeg leser, og humrer for meg selv.

Du er så lys handler om alt det som kan foregå i et menneske uten at vi ser det. Den er lettlest og spennende - Anbefales!

Forlag: Oktober
Ugivelsesår: 2016
Sideantall: 268

Leseeksemplaret har jeg fått fra Oktober forlag.

Kilder: 
Leseeksemplar fra forlaget
Brenner og bøkene

Flere har lest Du er så lys: Tine, BokBloggBerit, Bjørnebok, Beathe, Tones bokmerke, Artemisia, Rose-Marie, Moshonista og Silje

En kvinne ligger hjelpeløs i lyngen i norsk fjellheim, omgitt av tett skodde. Frosten er i ferd med å ta livet av henne. Slik innledes Nicolai Houms roman, Jane Ashlands gradvise forsvinning.  Dramatikk nok til å vekke interessen hos leseren, men det som trekker meg enda mer inn, er tankene kvinnen gjør seg mens hun ligger der.

Det gjelder å låse fingrene i en dramatisk positur mens man ennå er ved bevissthet. Å herregud, det ser ut som hun grep etter noe i dødsstunden! Og så vender redningsmannskapet seg bort i avsky mens noen bryter ned den teatralske armen slik at liket kan tres inn i en stoffpose surret til en slags båre eller slede som kan slepes ned fra fjellet.                                   Hva skal hun i så fall late som hun strekker seg etter? 

Merkelige tanker å ha når livet kan være i ferd med å ebbe ut, slår det meg da jeg leser det. Som om døden ikke er av noen betydning for denne kvinnen. Og jeg lurer på hvorfor.

Kvinnen i lyngen er den amerikanske forfatteren Jane Ashland, etterkommer av norske utvandrere til Amerika. Hun er i Norge for å møte slektninger, tilsynelatende, men tilbakeblikk avdekker at det er mer til denne reisen. Man aner konturene av en tragedie i Janes fortid, en stor sorg som har etterlatt et endeløst sort hull av tomhet.

Det alt det jeg aner, men ikke helt vet rekkevidden av som driver meg fremover i denne boken, akkurat som i Tore Renbergs Du er så lys. Frampeket i innledningen vekker nysgjerrigheten min umiddelbart. Jane Ashlands til tider irrasjonelle oppførsel, samt vekslingen mellom nåtid og fortid holder på den. Og så er man jo bare nødt til å vite hvordan det går med Jane til slutt. Vil hun overleve? Anbefales også!

Forlag: Tiden
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 175

Kilder:
Boken lånt på biblioteket

Artemisia har lest boken. Det har også Beathe. 

Stjerner over, mørke under - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det er bare en regel som gjelder: Ingen spoilers!

Smakebiten jeg deler denne uken er fra periodens bok i lesesirkelen jeg er med i. Stjerner over, mørke under ble nominert til Rivertonprisen for 2015, og er debutromanen til forfatteren Ingebjørg Berg Holm. Historien er tidsmessig lagt til 1875, og vi følger lensmann Thomas Tinnvik i jakten på en morder. Jeg har akkurat begynt å lese, så smakebiten er tatt fra side 6.

Kvinnen gikk langsomt etter. Hun gikk ikke inn i stua til de andre, smatt isteden inn på kjøkkenet. Der slo hun opp en kopp lunken kaffe fra kjelen på komfyren og satte seg aleine ved det store kjøkkenbordet. Laget ikke en lyd. Fra stua skrapte det i møbler, noen hostet. Så ble det helt stille. Utenfor vinduet skreik ei kråke, før den flakset ned fra taket og forsvant ut over engene.

Bortenfor engene, et stykke bakenfor tjernet, dypt inne i skogen, lå en død mann under et bjørketre. 

Flere smakebiter finner du hos MARI.

Fortsatt god søndag!

Mortal Memory av Thomas H. Cook - Den beste spenningsromanen jeg har lest på lenge!

Mortal Memory er ingen ny bok, den kom ut første gang i 1993. Det var takket være denne listen: 15 Psychological Thriller Books That Mess with Your Head, som den amerikanske forfatteren Karin Slaughter delte på sin Facebook-side, at jeg oppdaget boka. Jeg fant lydbokutgaven på Storytel, og det er den jeg har lyttet til.

En regntung novemberdag i 1959 kommer William Patrick Farris hjem fra jobb. Vel i hus finner han frem haglen og skyter sin kone Dottie, sønnen Jamie og datteren Laura. Etter å ha vasket Dotties kropp, kledd på henne rene klær og lagt henne på sengen, spiser han en brødskive med skinke og drikker en kopp kaffe. Deretter venter han i to timer før han til slutt setter seg i bilen og kjører vekk. Han blir aldri funnet. Yngstemann i familien Farris, 9 år gamle Steve, som har blitt med en kamerat hjem etter skolen, er den eneste gjenlevende.

Mange år senere blir Steve kontaktet av forfatteren Rebecca Soltero. Hun skriver en bok om menn som har drept familiene sine, deriblant William. Hun ønsker å snakke med Steve om det som skjedde den gangen for mange år siden. Kan noe av det han husker kaste lys over tragedien som rammet familien hans? Steve som er godt etablert med kone og sønn, samt jobben som arkitekt, har gjort det han kan for å kapsle inn minnene om alt det vonde. Betatt av den vakre Rebecca, går han med på en samtale som fort blir til flere. Og ettersom de graver dypere i fortiden, dukker nye urovekkende minner opp og skaper stor ubalanse i Steves velordnede liv.

But now, I think that memory is the consolation prize we get for each days death, the place we go to edit and rewrite our lives, to give ourselves another chance. Perhaps, in the end, that was all any of us ever wanted, just another chance. My father, my mother, Laura, Jamie, all of us locked up together in that house in MacDonald drive. From the street it didn't look like a prison, but I know now that it was one, and that although I didn't hear them at the time, the sound of my childhood were sliding bars and clanging doors.

Mortal Memory er en sjeldent velskreven thriller. Atmosfæren blir stadig mørkere ettersom handlingen skrider fremover, uhyggen kryper innunder huden på deg. Ved et par anledninger gikk det faktisk kaldt nedover ryggen på meg, bokstavelig talt. Og det er ikke de grusomme detaljene fra drapene som gjør mest inntrykk her. Uhyggen ligger i det uforløste som dirrer mellom de forskjellige familiemedlemmene, konflikter som ulmer og bygger seg opp. Og ikke minst; hva får et tilsynelatende velfungerende menneske til å ta livet av sin kone, sine egne barn?

Ingenting føles overflødig i denne boka. Jeg føler ingen trang til å hoppe over sider, eller skynde meg mot en løsning. Alle karakterene fascinerer meg, skiftningene mellom nåtid og fortid er like interessante, og jeg vil vite mer, ha med meg alt. Slutten er gripende, og kanskje noe av det mest tilfredsstillende jeg har lest. Ringen er sluttet.

Thomas H. Cook er en amerikansk forfatter som har gitt ut mange bøker i samme sjanger som denne. I 1996 vant han Edgar prisen for romanen The Chatham School Affair. Han er ikke utgitt på norsk. Hvorfor kan jeg ikke fatte, for om resten av bøkene hans er like bra som denne, så må det da være et stort potensiale i det norske markedet også. ANBEFALES!

Forlag: HighBridge (Recorded Books)
Utgivelsesår: 2012 (først gang 1993)
Lyttetid: 9 timer

Kilder:

Lydbok på Storytel
Tekstutdraget er fra Amazon

Biter av lykke av Anne Ch. Østby

GAMMELT VENNSKAP RUSTER IKKE

Anne Ch. Østbys roman Biter av lykke, er akkurat hva tittelen tilsier: Den inneholder mange biter av (lese)lykke. Historien om fem pensjonerte venninner som flytter i kollektiv på Fiji har fått en del oppmerksomhet i høst, og har blant annet blitt solgt videre for utgivelse i ti land, deriblant Italia.

Globetrotteren Kats ektemann, Niklas, dør i en tragisk ulykke. Store deler av sitt voksne liv har de to reist verden rundt sammen, før de til slutt slo seg ned på en kakaoplantasje på Fiji. Da Kat blir sittende igjen alene, gjenopptar hun kontakten med fire barndomsvenninner i hjemlandet Norge. Brevene hun sender begynner slik:

Kjære gode venn -
Kan jeg fortsatt kalle deg det?
Stemplene på brevet fikk deg til å lure, men du har allerede skjønt hvem det er fra, ikke sant? Frimerker med kannibalklubber og papegøyefisk kan bare komme fra Kat. En stemme fra en fjern fortid, fra et fellesskap vi hadde en gang. Tror du det er mulig å finne det igjen? (s. 7)

I brevet ber hun venninnene om å komme til Fiji, for å bo sammen med henne i Vale nei Kat - Kats hus. Kat er spent: Vil alle følge oppfordringen hennes?

Livet har fart svært forskjellig med de fem venninnene. Noen har hatt mer kontakt med hverandre, på Fiji skapes nye relasjoner og allianser. Også gamle motsetninger kommer til overflaten da venninnene samles igjen under samme tak.
Kat er den som reiste ut, den sterke og selvstendige som de andre ser opp til.
Lisbeth er den vakre. Hun giftet seg til penger, og har levd et liv uten økonomiske bekymringer. Nå sliter hun med å avfinne seg med hvordan alderen frarøver henne det hun alltid har kunnet flyte på; sitt vakre ytre.
Ingrid er den som alltid har lagt bånd på seg. På Fiji får hennes mer hemningsløse alter ego Vildrid ta stadig mer plass i henne.
Sina er alenemoren som i alle år har ofret alt for sin farløse sønn. Han er fortsatt avhengig av henne i en alder av 48 år, og ikke minst pengene hennes.
Maya er den tidligere læreren som er i ferd med å forsvinne inn i glemselen. Hun har Alzheimers.

Handlingen drives i hovedsak fremover ved at man blir kjent med de forskjellige karakterene via samspillet dem imellom, og skildringene av deres bakgrunn og historier. Østby lar historien bli fortalt fra flere synsvinkler, alle kvinnene er tildelt sine i egne kapitler. Noen er jeg-fortellere, som Kat og Ateca, en lokal kvinne som arbeider for Kat, de resterende fortelles i 3. person. De korte kapitlene hvor Ateca retter sine bønner til høyere makter om å hjelpe kvinnene i Vale nei Kat med utfordringene de har, og hjelp til sønnen hennes som trenger en jobb, er interessante og morsomme mellomspill. Noen overraskende vendinger kommer underveis og setter forholdet mellom enkelte av venninnene på prøve.

Jeg koste meg med å lese Biter av lykke, den er en god bok å være i. En feel-good bok på mange måter, selv om det mer alvorlige og eksistensielle er behørig berørt. Noe av det som vekket min interesse for boken i utgangspunktet, var at historien er lagt til Fiji. Og det varmer litt ekstra på kjølige høstdager når man kan lese om sandstrender, sol og late dager i hengekøyer. Når det er sagt, så kunne jeg ønsket meg enda mer fokus på Filji, jeg skulle gjerne fått et dypere innsyn i både natur, kultur og dagligliv.

Boka er lettlest, uten at det går på bekostning av språket. Anne Ch.Østby er ingen novise innenfor skrivekunsten. I tillegg til å være journalist, har hun skrevet flere romaner for både ungdom og voksne. Språket flyter lett, og jeg falt også for de mange gode språkbildene hun skaper i boka. Mange av dem kommer i scenene hvor Mayas Alzheimer er tema. Som i denne hvor Maya ikke forstår hvor hun er:

Jeg snakket forsiktig til henne, holdt stemmen lav og myk: - Maya, hvor skal du? Er det ikke litt sent for en tur på stranda nå? Et uforstående blikk, skrekkslagne rykninger over ansiktet. Tunga arbeidet langsomt, strevde med å lage ord. Jeg ventet, selv om armene mine skrek etter å dra henne inn på trygg grunn, rive henne vekk fra stupet hun stod og balanserte på kanten av. Til slutt fant hun navnet mitt. Skyggene løftet vingene og det svarte i øynene rant unna, trakk seg tilbake i en lang bølge og ga henne fotfeste igjen. - Kat, sa hun. Stemmen var svak, ordene utydelige. - Hva gjør du her?

Jeg vil anbefale denne boken for alle som har lyst til å lese en hjertevarmende historie om forsoning, om å bryte opp, for så å finne tilbake til seg selv ved hjelp av gamle venners omsorg og lojale kjærlighet.

Anne Ch. Østby (bilde fra Font forlag)

Forlag: FONT
Utgivelsesår: 2016

Sideantall: 282

Takk til Font forlag for leseeksemplar.

TINE og ELLIKEN har også lest boken

Kilder:

Leseeksemplar fra forlaget
FONT FORLAG

I Let You Go - Clare Mackintosh

Den har vært én av de mest omtalte krimbøkene dette året, Clare Mackintosh's I Let You Go. Boken har fått svært gode kritikker, og i mars var hun også ett av trekkplastrene på Krimfestivalen i Oslo. Ikke verst for en debutant!

Fem år gamle Jake blir kjørt ned og drept, og etterlater seg en sønderknust mamma. Bilføreren stikker av, og hverken han eller bilen blir funnet. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet har fått dramatiske konsekvenser, og Jakes mamma kan ikke tilgi seg selv for at hun slapp sønnens hånd idet de skulle krysse veien.

Jenna Grey er fra seg av sorg. Hun flykter fra alt hun har og alt hun kjenner, og slår seg til slutt ned i en liten stue på et øde sted ved kysten av Wales. Der holder hun for seg selv, mens hun forsøker å skape seg en slags hverdag, bygget på ruinene av det som en gang var livet hennes. Hun tilbringer dagene med å gå lange turer på stranden. Etter hvert utvikler hun et vennskapsforhold til Bethan som driver en campingplass i nærheten av Jennas lille hus. Om nettene hjemsøkes Jenna stadig av mareritt om ulykken som drepte Jake.

Politiduoen Ray Stevens og Kate Evans gjør alt de kan for å finne personen som kjørte ihjel lille Jake. De har lite eller ingen spor å gå etter, og saken forblir uløst. Først ett år etter ulykken begynner nye biter å komme på plass, og de øyner muligheten for en løsning.

Vi ble ikke helt gode venner, denne boken og jeg, da jeg først gikk i gang med den ved påsketider i år. Som så altfor ofte i det siste opplevde jeg at en krimbok ikke klarte gripe fatt i meg, og jeg kjente meg ganske likegyldig til fortsettelsen. Jeg vet virkelig ikke hva det er med meg og krim for tiden. Det var først da jeg tok den fram igjen for et par uker siden, og kombinerte lesingen med å lytte til den svenske lydbokversjonen på Storytel, at jeg kom skikkelig i gang.

Jeg føler fortsatt at det blir litt for mye "utenomsnakk" i den første delen av boken. Handlingen rundt Jenna og livet hun etablerer i den lille byen hun rømmer til, er godt skrevet, men historien mister noe av nerven ved å dvele for mye ved den. Også en del av handlingen rundt Ray og Kate trekker ned tempoet, selv om det kommer noen sporadiske hint om Jakes sak. Det er først i del to, når historien tar en uventet tvist og en ny fortellerstemme blir presentert, at jeg kobler meg skikkelig på. Derfra og ut er jeg hektet.

Clare Mackintosh skriver med stor troverdighet. Hun har jobbet tolv år i politiet før hun hoppet av og begynte som frilansjournalist og forfatter. Jeg synes hun leverer svært godt til å være debutant, og del to av boken er noe av det meste spennende jeg har lest på lenge. På slutten var det mer eller mindre umulig å legge boken fra seg. Anbefales!

Forlag: Sphere (Little Brown)
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 371
Norsk tittel: Jeg lar deg gå

I bokhylla har lest boken. Det har også My Criminal Mind.

Kilder:
Engelsk pocketutgave kjøpt via Bokklubben
https://claremackintosh.com/

Biter av lykke - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det er bare en regel som gjelder: Ingen spoilers!

Det er veldig lenge siden jeg har tatt del i Maris faste søndagsinnslag, så nå fant jeg ut at det var på tide. Jeg skriver mer enn jeg leser om dagen, så det blir mest lesing på sengen. En bok jeg koser meg med å lese i den sammenhengen er Biter av lykke av Anne Ch. Østby. Etter den ble utgitt tidligere i høst, har den gjort stor suksess og blitt solgt videre for utgivelse i blant annet Italia. Boken handler om en venninnegjeng i 60-årene som flytter sammen i kollektiv på Fiji, på eiendommen til én av venninnene, Kat.

Da Ateca kom hjem sammen med Maya den kvelden, hadde hun selv også vært ute og lett. Da Maya fór avgårde etter sy-episoden, hadde Kat først sagt at de skulle la henne være. - Kanskje jeg presset henne for hardt, sa hun. - Hun trenger bare litt tid for seg selv.
  Tid for seg selv? Sina hadde først blitt sittende uviss; den gamle respekten for alt Kat sier og gjør, sitter fortsatt i henne. Men ansiktet til Maya på stranden tidligere på dagen - det er noe virkelig galt. Hun kan ikke lure seg selv lenger.
(side 170)



Ha en fortsatt god søndag!

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Bloggbursdag!

Bloggen min har fylt ett år!

Foto fra Pexels.

Ett år går jammen fort! Mitt første innlegg på denne bloggen ble lagt ut 3. oktober i fjor. Da hadde jeg skrevet og slettet, vridd og vendt, eltet og knadd til jeg endelig tok sjansen på å trykke på publiser. I ettertid kan jeg se at oppstarten av min egen bokblogg ikke bare var for å dele leseopplevelser med andre, men vel så mye en utfordring til meg selv. For å publisere noe jeg hadde skrevet, i det offentlige rom satt nemlig veldig langt inne. 

Den først boken jeg skrev om på bloggen.

Det var heller ikke et skrikende behov etter en ny bokblogg da jeg satte i gang. Det fantes allerede mange dyktige bokbloggere som jeg selv hadde fulgt over flere år, og som hadde inspirert meg til å lese bøker jeg kanskje ellers aldri ville ha kommet på å lese. Så det var ikke sånn at jeg følte at min stemme nødvendigvis hadde noe nytt å tilføre.

Jeg har lært veldig mye dette året. Mye av det har vært svært nyttig i forhold til egen skriving. Det har gitt meg en klarere innsikt i hva som er en god bok for meg. Hva som må til for at en tekst skal vekke interessen min og holde på den. Jeg har innsett i enda sterkere grad hvor subjektiv en leseopplevelse er, at en bok sjelden fenger alle. Et godt eksempel på det har jeg fra jeg studerte engelsk. Jeg og én av mine medstudenter som jeg samarbeidet mye med, likte i hovedsak de samme bøkene vi hadde som pensum. Bortsett fra én bok som jeg likte veldig godt og ikke fikk fullrost nok, og som hun rett og slett brant opp i vedovnen fordi hun ble så frustrert av den!

Jeg bruker enda lang tid på å skrive innlegg. Publiser-knappen er fortsatt skummel å trykke på, men jeg blir litt tøffere for hver gang. Jeg har lest mindre i året som har gått enn jeg hadde håpet og har stresset litt med det, men har innsett at jeg må ta ting i mitt eget tempo. Så da henger jeg vel med en stund til tenker jeg. Takk til dere som er innom og leser og kommenterer - Det setter jeg veldig pris på!

Bildene er hentet fra forlaget og Pexels.

Høstferie - Lesetid og skrivetid

Velkommen oktober! Høst på Vikerfjell.

"Høstferie, er det noe vits i da?" Som lærer opplever jeg med jevne mellomrom å få dette spørsmålet. Man har jo akkurat kommet igang med et nytt skoleår etter sommerferien, og så skal man jammen ha ferie igjen. Vel, i min tid som skoleelev ble høstferien kalt "potetferie", og høstens fridager var også opprinnelig til for at flere hender kunne hjelpe til med å få potetene opp av jorda.

Ta en potet! Før i tiden hadde man "potittferie".

Nå er det vel ikke så mange skoleelever som bruker høstferien til å ta opp poteter lenger, men jeg føler at høstferien fortsatt har sin misjon. De første ukene av et skoleår er svært hektiske for både elever og lærere. Rutiner og arbeidsoppgaver skal falle på plass, man skal evt. bli kjent med nye elever/klassekamerater, nasjonale prøver og enkelte kartleggingsprøver skal gjennomføres i løpet av de første ukene osv. Og så kommer høstferien som en liten pust i bakken. Det blir tid til å la ting synke inn, til å områ seg, tenke litt lengre tanker, komme ajour (rette prøvene man ikke rakk før ferien o.l. :)).

Før denne ferien har jeg stått litt ekstra på for å komme meg mest mulig i rute. Jeg har nemlig planer om å bruke mesteparten av ferien min til å lese og skrive. Det har blitt lite av begge deler en lang stund, andre ting har vært viktigere og mer presserende, men nå i høstferien har jeg ryddet plass til det. Jeg skal også ha én uke skrivepermisjon senere i høst, det ser jeg frem til. Når jeg skriver må hodet ha nok rom til å tenke de lange tankene.

Vakre Vikerfjell.

Vi tilbringer høstferien på hytta på Vikerfjell. Der finner jeg roen til både å lese og skrive, og ikke minst gleden over å være omgitt av fantastisk natur. Flere bøker er med i sekken når jeg drar denne gangen. Om jeg får lest alt, vet jeg ikke. Én av bøkene som er med, er Stephen Kings bok om å skrive, On Writing - A Memoir of the Craft. 

On Writing er absolutt "My cup of tea".

Jeg har lest den, og bladd i den utallige ganger, den er én av de beste bøkene jeg har lest om å skrive, og jeg har lest slike bøker i hauger og lass. Det som gjør den så bra har mye med Kings fantastiske fortellerstemme å gjøre. Men det er også fordi det han beskriver skaper en slik gjenklang i meg, såpass mye at jeg gråt første gang jeg leste den. Det høres sikkert helt merkelig ut, men å erfare at et annet menneske satte ord på det jeg selv følte om å skrive var frigjørende. For jeg føler meg unektelig ganske dum mange ganger, når jeg skal prøve å forklare andre hvorfor jeg skriver. Hvordan skal du forklare noen at du har en trang i deg til å skrive, til å skape dine egne historier, at det er som en evig flamme som ikke lar seg slukke? Å skrive gir meg energi, det gjør meg til et helt menneske. Og etter å ha lest On Writing første gang innså jeg at dette var det viktigste av alt, ikke om jeg noen gang blir en utgitt forfatter, det er bare en ekstra bonus. Jeg skriver, altså er jeg. Så enkelt er det.

Andre bøker som er med i sekken er disse:

Bildene er mine egne, bokomslag fra forlagene.

Ada - Odd Klippenvåg

Etter at jeg "oppdaget" forfatteren Odd Klippenvåg for noen uker siden har jeg lest og blogget om den siste novellesamlingen hans "En enda større ensomhet". Klippenvåg skriver også romaner, og med litt påvirkning fra min side ble romanen hans Ada valgt til denne periodens bok i lesesirkelen jeg er med i. 

Paul er ung og uerfaren da han i 1955 ankommer et lite øysamfunn nord i landet for å jobbe som lærer ved bygdas skole. Han finner seg fort til rette, og blir en del av omgangskretsen til lærerkollegaen Harald Nilsen og kona hans, Ingjerd. Ekteparet Nilsen prøver å spleise Paul med den unge, vakre Mette, som er en venn av familien. Men det er en annen kvinne som vekker Pauls interesse på den fronten.

Ada er pedell ved grendeskolen, og vasker både i skolelokalene og Pauls leilighet. Hun er alenemor for datteren Kirsti, som er én av Pauls elever. Ada går alltid med et skaut knyttet under haken som skjuler deler av ansiktet henne. Paul oppdager at hun gjør dette i et forsøk på å gjemme et skjemmende fødselsmerke som dekker store deler av ansiktet hennes. I tillegg til fødselsmerket, er overleppen hennes vansiret på grunn av hareskår.

Jeg var sjokkert. Det meste av Adas ansikt var nemlig dekket av et stort, portvinsfarget fødselsmerke. Dessuten var overleppen hennes sterkt preget av en mislykket operasjon for hareskår. Hva hun må ha lidd! tenkte jeg allerede på vei opp trappen. Jeg forsto nå hva Ingjerd og Harald Nilsen hadde hintet om da de snakket om Ada, og oppe i leiligheten greide jeg ikke å skyve fra meg synet av dette plagede ansiktet.

Paul blir svært fascinert av Ada som er flere år eldre enn ham, og og føler en sterk dragning mot henne. Etter hvert innleder de et heftig forhold, men i en liten bygd er det ikke enkelt å holde et kjærlighetsforhold skjult.

Jeg liker så godt hvordan Odd Klippenvåg skriver. Språket i Ada er dempet, de store følelsene beskrives nøkternt og uten føleri, men allikevel oppleves det sterkt. Det er da også en sterk troverdighet i det som fortelles, såpass troverdig at jeg får det for meg at Paul og Ada er virkelige personer, og at fortellingen om dem er virkelighet. Kjærlighetshistorien blir ekstra gripende fordi den er så fjernt fra den gjengse vakker-heltinne-møter-superkjekk-helt oppskriften. Det som rører meg, er hvordan Paul evner å se forbi de fysiske skavankene som Ada selv skammer seg over, og blir betatt av den sterke, fantastiske kvinnen hun er.

Vi lever i en tid hvor vi er mer opptatt av utseende enn noensinne, noen ganger på grensen til det sykelige. Kosmetisk kirurgi og andre typer inngrep for å fikse på utseendet har blitt tilgjengelig for alle, og blir stadig mer vanlig. I en slik setting blir historien om Ada og Paul også en påminnelse om at et menneskes tiltrekningskraft ikke nødvendigvis har sammenheng med et perfekt ytre. Hva som gjør at vi føler en dragning mot en spesiell person, er mer sammensatt enn som så. Et engelsk uttrykk sier at " Beauty is in the eye of the beholder", altså at oppfattelsen av hva som er vakkert er svært subjektivt. Kanskje er dette noe vi har mistet av syne i dagens jag etter perfeksjon?

Odd Klippenvåg vant Riksmålsprisen for Ada i 2014.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 153

Rose-Marie har også lest Ada.

Kilder:
Pocketutgaven av boken kjøpt gjennom Bokklubben.

The Lake House av Kate Morton - En typisk løkkeskriftroman?

What you see is what you get heter det seg på engelsk. Og dette skal det visstnok også stemme når det kommer til de såkalte "løkkeskriftromanene". Her er det coveret som er med på å skape forventninger om hva slags innhold som befinner seg mellom to permer.

Den engelske utgaven har i alle fall snev av
løkkeskrift og antydning til grønne vekster.

"Fløyelsinvasjonen" kalte Dagbladets Inger Merete Hobbelstad fenomenet i en artikkel publisert for et drøyt år tilbake. For løkkeskriftromanene er bøker som i all hovedsak retter seg mot en kvinnelig leseskare, og blir av mange ansett for å være til dels middelmådig litteratur. Omslagene på disse bøkene har mye til felles. Da gjerne tittel og/eller forfatternavn i snirklete løkkeskrift (selvfølgelig), gåtefulle kvinneskikkelser med ryggen vendt mot leseren, eføyprydede smijernsporter med ærverdige hager eller gods i bakgrunnen osv.

Innholdsmessig skal det også være mye likt. Handlingen i romanene er ofte lagt til forskjellige tidsplan - nåtid og fortid. Her avdekkes mørke hemmeligheter fra fortiden, noen ganger nært relatert til hovedpersonen, og fører til erkjennelse og utvikling for karakteren i nåtid.

Bøkene til australske Kate Morton blir ofte nevnt i denne sammenhengen. Da jeg leste hennes første, Tilbake til Riverton for åtte år siden, var løkkeskriftroman enda ikke et begrep, ikke i mitt vokabular i alle fall. Jeg hadde heller ingen tanker om hva slags kategori boken hørte innunder, jeg valgte den av den enkle grunn at omtalen på vaskeseddelen fenget meg. Og jeg likte boken, selv om jeg fant deler av historien i drøyeste laget. Siden har Kate Morton kommet med flere bøker i samme sjanger. Noen av dem har jeg lest, og de har absolutt vært vel anvendt lesetid, og, må jeg si, enda bedre enn debutboken. I kjølvannet av Mortons suksess dukket det raskt lignende litteratur opp på markedet, og lovet samme leseopplevelse som Tilbake til Riverton.  Jeg prøvde meg på et par av disse, men de var anemiske kopier av Mortons og jeg lest de aldri ferdig.

Så til Kate Mortons siste, The Lake House. På den engelske utgaven som jeg har lest er det antydning til løkkeskrift i tittelen, ellers på omslaget aner man et herskapshus og det er grønne planter. På den norske utgaven fra Vigmostad og Bjørke derimot, er løkkeskrift, herskapshus og eføyer totalt fraværende. Riktignok finner man en kvinne med ryggen til, men halve ansiktet er vendt mot leseren.

Handlingen i det The Lake House er oppskriftsmessig todelt. Et mysterie fra fortiden blir løst i nåtid:
På familien Edevanes herskapelige eiendom, Loeannath, feires midtsommer med en storslagen fest, slik det i mange år har vært tradisjon for. Morgenen etter en slik vellykket feiring, en junidag i 1933, våkner både herskap og tjenere opp til en tragedie som for alltid skal prege familien. En gang i løpet av kvelden og natten har ekteparet Edevanes yngste barn, lille Theo, blitt fjernet fra sengen sin. Barnet blir aldri funnet, og familien Edevane forlater Loeannath for aldri å komme tilbake.

Sytti år senere kommer politikvinnen Sadie Sparrow over det forlatte huset da hun lufter bestefarens hunder. Etterforskeren i henne vekkes når hun får vite årsaken til at huset har stått tomt alle disse årene. Selv har Sadie havnet i trøbbel på grunn av en sak hun har jobbet med. Hun er på besøk hos bestefaren i Cornwall på grunn av en pålagt "ferie",  i påvente av at ting vil roe seg ned. For å fylle den uønskede fritiden, setter hun med hjelp fra landsbyens bibliotekar i gang undersøkelser rundt forsvinningssaken fra 1933. Undersøkelsene fører henne etter hvert i kontakt med èn av to gjenlevende søsken av Theo, den berømte krimforfatteren Alice Edevane. Til å begynne med er Alice lite samarbeidsvillig, det er ting hun helst vil la forbli i fortiden, noe hun enda skammer seg over. Men da nye opplysninger kommer for en dag, vender de to kvinnene sammen tilbake til Loeannath, i søken etter svaret på hva som faktisk skjedde med Alices lillebror Theo, den sommernatten i 1933.

Så er The Lake House en typisk løkkeskriftroman? Vel, den har i alle fall mange av de riktige ingrediensene, både eksternt og internt. Men samtidig føler jeg at Kate Morton er noe helt særegent innenfor denne typen sjanger, ut i fra det jeg har å sammenligne med. Hun er en fantastisk historieforteller, språket er svært godt, og miljøskildringene hennes er fantastiske. Personskildringene er også gode, selv om enkelte av karakterene kan bli vel joviale og lytefri.

Mortons historier er mest av alt mysterier, og bærer i seg historiene hun selv elsket å lese som barn. På hjemmesiden hennes forteller hun at Enid Blyton er den forfatteren som har påvirket henne mest i hennes eget forfatterskap, og da spesielt boken The Enchanted Wood. At hun også er influert av masteren hun har i engelsk litteratur, med fokus på tragedier i den viktorianske litteraturen, er også åpenbar. Bøkene hennes gir assosiasjoner til blant annet Wilkie Collins The Woman in White fra 1859, som er regnet som blant de første spenningsromanene. I The Lake House finnes også kjente trekk fra historien om Alice i Eventyrland. Som voksne er det enda mange av oss som søker etter den samme magien vi fant i eventyrene og mysteriene vi elsket å lese som barn. Og det er noe av dette jeg finner i bøkene til Kate Morton.

Forlag: Mantle (Pan Macmillan)
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 595
Norsk tittel: Huset ved innsjøen

Tine og Artemisia har også skrevet om boken. Det har også Bokelskerinnen.

Kilder:
Boken - bestilt fra Bokklubben
Kate Morton
Dagbladet

En enda større ensomhet - Odd Klippenvåg

NORSK FORFATTER SOM FORTJENER MYE STØRRE OPPMERKSOMHET!

Det er helt merkelig hvordan en forfatter med såpass lang fartstid som Odd Klippenvåg har gått så totalt under min leseradar! Helt tilfeldig kom jeg til å lese om ham i en rosende omtale ført i pennen av Odd Karsten Krogh som blogger for Cappelen Damm. Når jeg leste meg opp på forfatteren, viser han seg å være en av disse som har en svært trofast leserskare, men som får lite spalteplass på kultursidene i riksmediene.

Og nå lurer jeg på hvorfor det er sånn? For etter å ha lest Odd Klippenvågs siste novellesamling "En enda større ensomhet" må jeg si jeg føler meg rett og slett litt frelst. Jeg prøver ikke å ta av i innleggene jeg skriver her, hverken den ene eller den andre veien, men denne gangen kjenner jeg at det kan bli vanskelig å la være. For dette er virkelig bra. Dette er litteratur som berører, som smyger seg innunder huden, som blir hos deg lenge etter at du er ferdig med å lese.

Novellene i  "En enda større ensomhet" er varierende i innhold og lengde. Noen fester seg også sterkere på minnet enn andre. Den første novellen Hestene er én av de lengste, og handler om Gry. Hun må reise til brorens gård for å ta vare på dyrene hans for en periode. Viggo har hatt en arbeidsulykke og ligger på sykehuset. Imens hun gjør seg kjent i brorens hus, innser Gry at hun vet svært lite om ham.

I Røde roser og champagne tar feiringen av en bryllupsdag en svært overraskende vending. I utgangspunktet virker paret som et hvilket som helst gjennomsnittlig ektepar. Først når novellen nærmer seg slutten, begynner leseren å ane ugler i mosen. Det viser seg at den ene skjuler noe for den andre... Slutten på denne så jeg ikke komme.

Jeg har tenkt mye på Lorents, hovedpersonen i novellen som deler navn med tittelen, En enda større ensomhet, i ettertid. Lorents er gammel og har sviktende helse, han bor alene i leiligheten han tidligere delte med sin kone Else. Else døde fra ham for åtte år siden, sønnen Tore bor i Sverige og kommer sjelden på besøk, så Lorents er mye alene. Bortsett fra de ukentlige besøkene fra kvinnene i den kommunale hjemmetjenesten, er det bare søsteren Marie han har kontakt med. Lorents er ensom. Savnet etter Else er sterkt, savnet etter venner og andre nære som er borte likeså. Stadige nye ansikter som dukker opp fra hjemmetjenesten gir ingen rom for å skape nye relasjoner. Han føler seg fremmedgjort, i blokka hvor han bor er ingen av de kjente naboene igjen, det vises ikke lenger jenteturn på TV, på nyhetene er det bare krig og elendighet. Hva er det da som stopper en fra å gi opp?

Nest siste novelle Fargen rosa er finurlig lagt opp slik at man følger nesten hele livsløpet til en kvinne. Gjennom hva kvinnen liker og ikke liker får man et godt innblikk i hvem hun er. Og det er først nå når jeg nå skriver om den, at det går opp for meg at kvinnen forblir navnløs gjennom hele novellen.

Skogen, tett og mørk er den siste i samlingen, og vekker en uro i meg som leser. Mellom linjene leser man at hovedperson må ha begått en forbrytelse, og etter all sannsynlighet har sittet i fengsel. Etter hvert begynner jeg å ane hva forbrytelsen hans har gått ut på, en urovekkende anelse.

Relasjoner mennesker imellom står i fokus i disse novellene, hva vi deler med hverandre og hva vi velger å holde for oss selv. Du kommer nært inn på personene du møter, de er beskrevet med en slik ærlighet, og det er lett å kjenne seg igjen i mange av dem.
I boka "On Writing - A Memoir of the Craft" skriver Stephen King følgende: When the reader hears strong echoes of his or her own life and beliefs, he or she is apt to become more invested in the story (s. 160). Det føler jeg er en dekkende beskrivelse av den leseopplevelsen jeg har hatt med Odd Klippenvågs noveller. Nå gleder jeg meg til å gå i gang med "Ada" - Romanen som Klippenvåg fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for i 2014. Til dere andre sier jeg bare: LES, LES!

Du kan lese mer om Odd Klippenvåg HER og HER.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 136

Rose-Marie har lest og blogget om to av Odd Klippenvågs romaner: Et personlig anliggende og Ada.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar. (Jeg tok selv kontakt med forlaget og ba om ett).

Kilder:
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Odd Karsten Krogh

Fersking på bokbloggertreff!

Forrige lørdag (3/9) var det én stykk spent bokblogger som satte seg på bussen med destinasjon Oslo, på vei til sitt første bokbloggertreff. Jeg er forholdsvis fersk i gamet, bloggen min feirer sin første fødselsdag i oktober. Så spent var jeg, men jeg gledet meg også til å treffe menneskene bak blogger jeg selv har fulgt over flere år. 

Altså, hva kunne gå galt? Vi deler tross alt en felles interesse; vi er alle sånn litt over middels opptatt av litteratur. Dessuten var jeg ikke helt alene. Jeg var så heldig å reise sammen med noen med lang fartstid i bloggsfæren, nemlig Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten.

Det første vi gjorde etter å ha fått satt fra oss bagasjen var, kanskje ikke veldig overraskende, å ta en tur innom Tronsmo bokhandel. Og jeg klarte selvfølgelig ikke å gå tomhendt ut derfra ... Jeg endte opp med denne boka:

Den inneholder mange morsomme oppgaver som skal trigge kreativiteten din. Som denne:

Forøvrig en ypperlig oppgave for meg som har en sterk tendens til å surfe rundt på nettet, i stedet for å gjøre det jeg skal.(Det er bare så utrolig mye spennende å lese om der ute på verdensveven). Jeg tenker mange ganger at jeg burde gjøre som den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen. Når han skal skrive har han visstnok et eget rom hvor det bare er en pult, en stol og en pc - uten tilgang til nettverk. Hadde vært midt i blinken for meg. Jeg er aldri så produktiv som når jeg er på hytta, uten tilgang til internett.

Etterpå spiste Mari og jeg lunsj i parken ved universitetet, før vi ruslet sammen med SILJE opp til Litteraturhuset, hvor utdelingen av årets Bokbloggerpris skulle finne sted. Vi var tidlig ute, men det tok ikke lang tid før lokalet begynte å fylles opp av både forfattere og bloggere. Og jammen meg var det flere kjente fjes - morsomt å se liveutgaven av mennesker man har kommunisert en del med på nett!

Etter en knakende god innledning av Line, var det tid for bokbad i stødig regi av Silje og Elisabeth:

                         

Lisa Aisato blir bokbadet av Silje

Lisa Aisato var nominert i kategorien Åpen klasse, sammen med Agnes M. Bjorvand for boka Astrid Lindgren, en biografi for barn. Aisato har etter hvert blitt godt kjent for sine fantastiske og særegne illustrasjoner både i egne bøker, men også i andres, samt i Dagbladet Magasinet. Morsomt å høre henne fortelle om hvordan hun prøvde å gjøre nye ting, noe hun følte var veldig annerledes, men så ble det uansett sånn at folk alltid gjenkjente streken hennes.

Maja Lunde blir bokbadet av Elisabeth

Maja Lunde var nominert i kategorien Årets roman for boken Bienes historie. Boken hennes har gjort stor suksess, og blitt solgt til mange land. Hun fortalte om hvor mye arbeid som lå bak denne boken, som har tre historier lagt til helt forskjellig tidsaldre.

Så rett over til vinnerne - to herrer denne gangen: 

 

Morten Strøksnes vant kategorien Åpen klasse med Havboka. Han sa at siden flesteparten av bokbloggere er kvinner, så håpet han at denne prisen kunne være med på å fjerne stempelet på boken hans som en macho mannebok.

  

Bjørn Vatne vant prisen for Årets roman med boken Slik skal vi velge våre ofre. Han kunne fortelle at han ikke hadde lest én eneste bokblogg før han ble nominert til Bokbloggerprisen, og at han hadde blitt overrasket over mangfoldet. I og med at det er, igjen, stort sett kvinner som blogger om bøker, så han for seg at det ville være mest "løkkeskriftromaner" som ble lest.

Uttalelsene fra begge vinnere fikk meg til å tenke på hvordan kjønnsstereotypene lever i beste velgående i vårt moderne samfunn. Selv om mye selvfølgelig har endret seg. Da jeg for noen år siden så en episode av NRK-serien Tilbake til 80-tallet, var det en sekvens hvor folk på gata ble intervjuet i forbindelse med at Gro Harlem Brundtland var blitt statsminister. En eldre mann med hatt ble spurt om hva han syntes om at Norge nå hadde fått sin første kvinnelige statsminister, hvorpå mannen svarer med en overbærende humring: Nå ja, det er vel ikke akkurat noen jobb for en kvinne... I dag er det vel ingen som stusser over at en kvinne blir statsminister, eller at en far like gjerne får omsorgen for barna sine som en mor. Men på andre områder har vi nok enda en vei igjen å gå.

Etter utdelingen var det quiz. Den var såpass vanskelig at jeg måtte innse at: Ja, jeg vet en del om litteratur og forfattere, men jammen er det mye jeg ikke vet! Vinnerne fikk forsyne seg først fra bokbordet, hvor alle hadde tatt med noen bøker hver. På uteserveringen ved Litteraturhuset koste folk seg i det fantastiske været. Vi gjorde som dem, slo oss ned og nøt siste rest av sommer med et glass vin for hånden. Herlig! Middagen på Lorry etterpå ble en svært hyggelig avrunding av dagen. For en hyggelige gjeng bokelskende mennesker dere er! Gleder meg til å treffe dere igjen neste år!

Jeg måtte selvfølgelig ta meg med et par bøker fra bokbordet :)

Anita har også skrevet om treffet. Det har også Moshonista, Tulleruska og Mari.

Alle bildene i dette innlegget er mine egne, unntatt bokomslagene som er hentet fra de respektive forlagene. 

I tystnaden begravd og Vänd dig inte om av Tove Alsterdal

ENGASJERENDE KRIM FRA SVERIGE

Svenske Tove Alsterdal var én av forfatterne som gjestet Krimfestivalen i Oslo da jeg var der i mars. Den gang var hun et totalt ubeskrevet blad for min del. Alsterdal har jobbet både som journalist og dramatiker, og debuterte med sin første roman i 2009 med boken Kvinnorna på stranden, og har siden den gang blitt svært anerkjent. 

Og det er vel fortjent. For romanene til Tove Alsterdal er noe av det beste jeg har lest i sjangeren krim/spenning  de siste årene. Ved påsketider hørte jeg på lydboken til Låt mig ta din hand på Storytel, og de siste ukene har jeg lyttet til I tystnaden begravd, og den helt ferske Vänd dig inte om. Bøkene behøver ikke leses kronologisk, da de er enkeltstående historier. Her kommer litt om de to sistnevnte.

I tystnaden begravd innledes med at en av Sveriges tidligere skihelter, Lars-Erkki Svanberg blir drept hjemme på gården sin som ligger i Tornedalen, i grenseområdet mellom Sverige og Finland.

Etter hvert flyttes perspektivet over til Katrine Hedstrand som har tatt turen fra London hvor hun bor, til hjemlandet Sverige, for å ordne opp i morens saker. Moren er rammet av alzheimer, og har fått plass på et gamlehjem. I morens leilighet begynner hun å gå igjennom en del uåpnet post. Noen av brevene viser seg å være fra en eiendomsmegler. På vegne av en anonym kjøper byr megleren en anseelig sum penger for et hus som Katrines mor eier i Tornedalen. Et hus hverken Katrine eller broren noen gang har hørt om.
Katrine innser hvor lite hun egentlig vet om morens fortid, og ønsket om å vite mer fører henne til Tornedalen og huset som har stått tomt og forlatt i mange år. Her avdekker hun stadig flere familiehemmeligheter, hemmeligheter med forgreininger inn i Stalintidens Sovjet. Etter hvert kommer Katrine også Lars-Erkki Svanbergs morder litt for nær ...

Forlag: Word Audio Publishing
Utgivelsesår: 2012
Lyttetid: 13 timer 9 minutter
Norsk tittel: En stille grav

Beckomberga var i sin tid Sveriges største mentalsykehus. Nå er de gamle bygningene blitt omgjort til boliger. En av de nyinnflyttede, Svante Leander, blir knivstukket og drept på vei hjem fra nærbutikken. Mistanken faller raskt på hans ekskone Eva som er tilstede den kvelden han blir drept. Uhyggen brer seg ytterligere blant beboerne i området da nye grufulle oppdagelser blir gjort i skogen ved Beckomberga.

Svantes tidligere kone, Eva, blir selv angrepet da eksmannen blir drept, men politiet tror ikke på historien hennes. Hun har nemlig ikke vært helt sannferdig om hvorfor hun befant seg på samme sted som Svante den kvelden. Det finnes et vitne til det som skjedde, en person som kan renvaske Eva fra mistanke. En romkvinne, en tigger, som satt utenfor butikken, og som Eva snakket med forut for overfallet. Problemet er bare at kvinnen viser seg umulig å oppspore. Sammen med sønnen legger Eva ut på en desperat reise til de mørkere hjørnene i Europas ytterkant, for å finne det eneste mennesket som kan bevise hennes uskyld.

Forlag: Lind og Co
Utgivelsesår: 2016
Lyttetid: 12 timer og 15 minutter

Det jeg liker spesielt godt med Alsterdals bøker, i tillegg til de levende persontegningene og godt språk, er at de favner så mye videre enn bare mordgåter og oppklaringen av dem. Historiene dreier i hovedsak rundt vanlige mennesker som på et eller annet vis blir rammet eller preget av kriminelle handlinger, samtidig trekkes samfunnsaktuelle og historiske temaer inn som en viktig del av plotene Alsterdal vever. I I tystnaden begravd får man innsikt i skjebnene til svenske kommunister som dro til Sovjet i håp om å finne drømmesamfunnet. I Vänd dig inte om er det blant annet romfolkets situasjon det rettes søkelys mot.

Tove Alsterdals bøker blir gitt ut på norsk av Kagge forlag.

KILDER:
Lydbok på Storytel
http://www.tovealsterdal.se/

Mer om bøkene:
VG

Den norske bokbyen - Fantastiske Fjærland

Hver sommer de siste fem årene har mannen min og jeg vært så heldige at vi får tilbringe noen dager hos gode venner i Vestlandsbygda Fjærland. Foruten å kunne by på en storslått natur, brevandring og et bremuseum, har Fjærland to andre attraksjoner som jeg alltid må innom når jeg er der: Bokbyen og vakre Hotel Mundal.

Jeg må alltid innom bokbyen når jeg er i Fjærland.

Sentrum av Fjærland bærer preg av tittelen bokby, det er bokutsalg og bøker på hvert hjørne. Blant annet er lokalene som tidligere huset kiosk og venterom for ferjen som gikk til og fra Fjærland omgjort til antikvariat.

                           

            Busstopp og -

Honesty selvplukk - Putt penger i kassen.

"Sjøkanten" - nok en selvplukk ved
den tidligere ferjekaia.

En telefonkiosk kan også brukes til
oppbevaring av bøker.

Jeg har alltid hatt en stor svakhet for gamle bygninger. I Fjærland finnes det et særdeles vakkert eksemplar i Hotel Mundal som ble bygget på slutten av 1800-tallet. Med sin fantastiske beliggenhet ble hotellet hyppig besøkt av både kunstnere og fjellvandrere.

Vakre Hotel Mundal!
Legg merke til "Mummitårnet".

På hotellets Kafé Mikkel kan man spise lunsj eller ta en kaffekopp. Enten inne i de godt bevarte lokalene, eller på uteserveringen. Vi var så heldig å ha fullklaff med været da vi var inne i Fjærland denne julidagen, og derfor ble det gulrotkake og kaffe på uteserveringen.

  

Utsikten fra uteserveringen på
Kafé Mikkel

Og selv om jeg hadde bestemt meg for å ikke handle bøker denne gangen, så endte jeg selvfølgelig opp med noen nye allikevel. (Jeg elsker nemlig å "eie" bøker ... Også de jeg har lest. Blir litt dårlig plass i heimen etter hvert).

Mine nyervervelser fra bokbyen denne gang...

Så for de av dere som aldri har besøkt Fjærland, så anbefales det på det varmeste. Om ikke bokby eller gamle trehotell trekker, kan kanskje naturopplevelser som får deg til å hive etter pusten (på mer enn én måte) være noe for deg? Da kan en topptur til Flatbreen og Flatbrehytta anbefales. Utsikten derfra tar virkelig pusten fra deg - Norsk natur på sitt mest spektakulære!

Kilder:
http://bokbyen.no/
http://www.hotelmundal.no/

Syndenes forlatelse - John Hart

UJEVN THRILLER

Jeg har lest og likt flere av bøkene til John Hart tidligere. Spesielt godt likte jeg Ved elven og Det siste barnet. Så da jeg fikk et førstemann-til-mølla tilbud fra Font forlag om å lese et forhåndseksemplar av hans nyeste bok, takket jeg med en gang ja.

Etter 13 år i fengsel for et drap han hevder han ikke har begått, blir den tidligere politimannen Adrian Wall løslatt. Fengselsoppholdet har vært av det tøffe slaget. Han har blitt utsatt for vold og tortur av korrupte tjenestemenn, men nå er han endelig en fri mann og utenfor deres rekkevidde. Tror han. Utenfor fengselet venter en ung gutt på Wall med en revolver mellom skjelvende fingre. Gideon Strange har ventet på denne dagen da han endelig skal få muligheten til å hevne sin mors død.

Historiens protagonist, kriminalbetjent Elizabeth Black, er også i trøbbel. Hun er suspendert fra jobben etter å ha skutt og drept to voldtektsmenn. En forståelig handling med tanke på at hun skyter for å redde livet til en ung jente de to mennene har kidnappet, mishandlet og voldtatt. Problemet er bare at kriminalbetjenten brukte hele 18 skudd på å gjøre jobben. 18 kuler som er plassert slik at de har voldt mest mulig smerte hos ofrene.

Elizabeth Black er også den eneste i den lille byen som tror på Adrian Walls uskyld. Hun var til stede hver eneste dag under rettsaken mot ham, tretten år tidligere. Troen på Wall har sitt utspring i noe han gjorde for henne da Elizabeth som ung jente var i en dyp krise. Siden den gang har hun hatt en tiltro til ham som ingen kan rokke ved. Løslatelsen av Adrian Wall setter i gang en kjedereaksjon av hendelser, og snart er både Elizabeth og Adrian, samt andre personer i deres nærhet, i stor fare.

Jeg gledet meg veldig til å lese denne boken som var en del av min planlagte sommerlektyre. Og Hart viser at han fortsatt kan sine ting, spesielt har han språket i sin hule hånd. Det er plenty med atmosfære, hardt prøvede sjeler som kjemper for livet, og cliffhangers rundt hver eneste sving. Men denne gangen er det ikke nok til å overbevise meg, til det blir helhetsinntrykket altfor ujevnt. Deler av boken oppfatter jeg som glitrende. Andre sekvenser kunne vært strammere bearbeidet, de har noe av det uferdige over seg. Det blir også svært mange subplot og karakterer å holde rede på etter hvert. For mange føler jeg, og er kanskje det som gjør at jeg ikke får særlig kjemi med noen av karakterene.

Men det største problemet er at jeg ganske enkelt ikke kjøper enkelte deler av historien. At for mye av det karakterene utsettes for, eller gjør, blir såpass ekstremt, for overdrevet til at jeg kan svelge det og bli med på leken. For hvor mange runder med tortur og juling kan et menneske egentlig tåle? Hvor mange døgn kan en politietterforsker klare å holde det gående uten mat og søvn? Når du har kommet dithen at dette og lignende ting er noe du funderer mer over enn hvordan det hele ender, da har historien mistet grepet på deg.

Syndenes forlatelse har ellers fått svært gode anmeldelser(den engelske utgaven) på nettsteder som Goodreads o.l., så jeg er tydeligvis ganske alene om oppfatningen av denne boken. En leseopplevelse vil alltid være subjektiv. Så selv om dette ikke fungerte helt for meg, vil andre se det på en helt annen måte, sånn er det bare. For de som ikke har lest noe av John Hart vil jeg varmt anbefale å begynne med Ved elven og Det siste barnet, før man eventuelt gir seg i kast med Syndenes forlatelse. For John Hart er en forfatter det er vel verdt å lese, selv om det ikke sitter helt for meg i denne omgangen.

Forlag: Font
Utgivelseår: 2016
Sideantall: 555
Original tittel: Redemption Road

Du kan lese mer om John Hart og bøkene hans på Font forlag.

Kilder:

Forhåndseksemplar fått fra Font Forlag

The Bell Jar av Sylvia Plath - Bok nr. 2 i mitt lille leseprosjekt

LESEVERDIG KLASSIKER

Amerikanske Sylvia Plath er beskrevet som én av de mest innflytelsesrike poetene i forrige århundre. Kjent, og kanskje vel så mye beskrevet, er det også at hun tok sitt eget liv, 30 år gammel. I tillegg til poesi og noveller, skrev Plath én roman, The Bell Jar, som ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas rett før hun døde i 1963. 

Denne boken valgte jeg som en del av mitt eget lille leseprosjekt: Å lese bøker av forfattere det ofte refereres til i annen litteratur. Virginia Woolf og To the Lighthouse var første bok ut i denne sammenhengen. En annen ting disse forfatterne har til felles, er at de ofte nevnes i feministisk sammenheng. Da The Bell Jar ble relansert under Plaths eget navn i 1966, gjorde den henne til et feministisk ikon.

"It was a queer, sultry summer, the summer they electrocuted the Rosenbergs, and I didn't know what I was doing in New York." Slik begynner Sylvia Plaths roman, og setter grunntonen for den videre handlingen. Innledningen gir ikke bare rammen for sted, men også tid, gjennom å referere til en historisk hendelse. "The Rosenbergs"  som Esther snakker om er Julius og Ethel Rosenberg, et amerikansk ektepar som ble dømt til døden for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I juni 1953 ble ekteparet henrettet i New Yorks Sing Sing- fengsel, og hendelsen sammenfaller altså med Esthers opphold i New York.

Esther Greenwood er en ung kvinne på 19 år som kommer fra ganske enkle kår. Sammen med flere andre jenter er hun i New York etter å ha vunnet en skrivekonkurranse i et moteblad. Premien er én måneds jobb og opphold i New York med alle utgifter betalt, og ellers fri tilgang til vakre klær, moteshow, skjønnhetspleie, samt store muligheter for å møte viktige, innflytelsesrike mennesker - alt en ung pike burde begjære. Men ikke Esther Greenwood.

I guess I should have been excited the way most of the other girls were, but I couldn't get myself to react. I felt very still and very empty, the way the eye of a tornado must feel, moving dully along in the middle of the surrounding hullabaloo. (s. 2)

Coveret til førsteutgaven er beskrivende
for Esthers tilstand.

Denne beskrivelsen er et godt bilde på tilstanden Esther befinner seg i, for det blir etter hvert åpenbart at den unge jenta er deprimert. Hun vil gjerne skrive, men orker ikke. Ønsker å te seg som de andre jentene hun tilbringer tiden i New York sammen med, men klarer ikke, føler at hun ikke passer inn noen steder. Som leser opplever man at Esther har et distanserte forhold til omgivelse rundt seg. Hun observerer, men klarer ikke delta. Etter hvert blir det klart at tittelen på boken henviser til nettopp denne følelsen av distanse. Et stykke ut i boken forteller Esther hvordan hun har det, at det er som om hun lever innesperret i en glassklokke. Alt hun opplever, opplever hun gjennom veggen av glass.

If Mrs Guinea had given me a ticket to Europe, or a round-the-world cruise, it wouldn't have made one scrap of difference to me, because wherever I sat - on the deck of a ship, or at a street café in Paris or Bangkok - I would be sitting under the same glass bell jar, stewing in my own sour air. (s. 178)

Da Esther kommer hjem fra oppholdet i New York, blir tilstanden hennes gradvis forverret. Hun glir stadig dypere ned i depresjonen, og dragningen mot døden blir sterkere.

Nå kan dette høres ut som deprimerende lesing, men det er det absolutt ikke. Det er en sterk historie om en ung pikes kamp for å tilpasse seg et samfunn med rigide rammer, og en kvinnerolle hun ikke kjenner seg bekvem med. The Bell Jar er en selvbiografisk roman, noe som også skal være grunnen til at den først ble gitt ut under pseudonym. At mye av det Plath skriver om er selvopplevd, er sikkert med på å gjøre Esthers stemme enda mer troverdig. Men Sylvia Plath var uten tvil en svært dyktig forfatter. Språket hennes er totalt fritt for klisjeer, og de språklige bildene så treffende, at jeg kjenner jeg får lyst til å lese både novellene og diktsamlingene hennes også.

Neste bok ut i mitt lille leseprosjekt er Simone de Beauvoirs The Second Sex, en skikkelig murstein på nesten 800 sider. Det skal bli interessant ...

Forlag: Faber and Faber
Utgivelsesår: 2005 (Første gang 1963)
Sideantall: 234

Kilder:
Mitt leseeksemplar kjøpt fra Bokklubben
The Poetry Foundation
The Guardian