tirsdag 28. juni 2016

Rettsstridig forføyning - Lena Andersson

Lena Andersson var en hittil ukjent forfatter for meg da jeg begynte på denne boken, men jeg hadde lest nok anmeldelser av Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet til at jeg bestemte meg for å lese den selv. Romanen er kritikerrost, og vant den svenske Augustprisen for beste skjønnlitterære utgivelse i 2013.


Poeten og essayisten Ester Nilsson er ganske fornøyd med både livet hun lever, og samboerforholdet hun er i da hun får i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Arbeidet med forberedelsene til foredraget, og ikke minst møtet med kunstneren hun selv nærer en viss fascinasjon for, blir opptakten til det som skal bli en emosjonell berg- og dalbane for Ester.

Ester blir svært betatt, og tolker Hugo Rasks oppførsel dithen at interessen er gjensidig. Hun finner stadige unnskyldninger for å dukke opp i området der han bor, og de utvikler etter hvert et slags forhold. Et forhold som i første omgang baseres på samtaler, til Esters store frustrasjon. Hun ønsker noe mer.

Bortsett fra Ester, som synsvinkelen ligger hos i denne historien, møter vi Hugo Rask og enkelte personer fra hans "entourage". Ellers blir vi såvidt kjent med Esters samboer, og Esters venninner som ikke representeres gjennom enkeltpersoner, men som venninnekoret:

Venninnekoret sa:
- Det har gått for lang tid. Hvis han ville deg noe, ville han vist det.
Ester vendte venninnekoret ryggen. Det forsto ikke.
(s. 144)

For min egen del må jeg si at de var svært gjenkjennelige, de mange av kvalene Ester gjennomlever i denne romanen. Kjærligheten og dens følelsesmessige opp- og nedturer kan jo til tider drive et stakkars menneske til vanvidd, ikke sant? Håpet som aldri helt slipper taket, til tross for at alle tegn roper imot deg at: Det er over, her er det ikke er mer å hente! Og så denne merkelige greia med at det mennesket som egentlig ikke vil ha deg lenger, finner det for godt å gi nytt håp og sveive deg inn igjen akkurat i det øyeblikket du føler at nå, nå kan jeg endelig gå videre:
Den elskendes eneste våpen er å slutte å elske. Uansett hvor klebrig og kvelende kjærligheten har blitt opplevd hos mottageren, gnager det å miste den, også når vedkommende aldri har villet ha den. (s. 126)
Lena Andersson beskriver det så utrolig godt - kjærlighetens irrganger og menneskets unike evne til selvbedrag. I enkelte passasjer blir allikevel noen av formuleringene for drøye for meg, slik at jeg etter tredje og fjerde gjennomlesing av et avsnitt fortsatt tenker: Hæ? Vel, kanskje jeg ikke er smart nok til å gripe meningen, men disse sekvensene blir bare enkelte skjønnhetsfeil i denne korte romanen jeg ellers moret meg med å lese. Og kanskje ikke tilfeldig at da jeg sovnet etter å ha lest boken ferdig hadde et merkelig mareritt som involverte en tidligere kjæreste?

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015(første gang 2013)
Sideantall: 184

Kilder:
Mitt eget eksemplar av boken

Flere om boken:
Dagsavisen
Tine sin blogg
VG
Bokvrimmel
Artemisias Verden
Beathes bokhjerte

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar