fredag 16. september 2016

The Lake House av Kate Morton - En typisk løkkeskriftroman?

What you see is what you get heter det seg på engelsk. Og dette skal det visstnok også stemme når det kommer til de såkalte "løkkeskriftromanene". Her er det coveret som er med på å skape forventninger om hva slags innhold som befinner seg mellom to permer.


Den engelske utgaven har i alle fall snev av
løkkeskrift og antydning til grønne vekster.
"Fløyelsinvasjonen" kalte Dagbladets Inger Merete Hobbelstad fenomenet i en artikkel publisert for et drøyt år tilbake. For løkkeskriftromanene er bøker som i all hovedsak retter seg mot en kvinnelig leseskare, og blir av mange ansett for å være til dels middelmådig litteratur. Omslagene på disse bøkene har mye til felles. Da gjerne tittel og/eller forfatternavn i snirklete løkkeskrift (selvfølgelig), gåtefulle kvinneskikkelser med ryggen vendt mot leseren, eføyprydede smijernsporter med ærverdige hager eller gods i bakgrunnen osv.

Innholdsmessig skal det også være mye likt. Handlingen i romanene er ofte lagt til forskjellige tidsplan - nåtid og fortid. Her avdekkes mørke hemmeligheter fra fortiden, noen ganger nært relatert til hovedpersonen, og fører til erkjennelse og utvikling for karakteren i nåtid.

Bøkene til australske Kate Morton blir ofte nevnt i denne sammenhengen. Da jeg leste hennes første, Tilbake til Riverton for åtte år siden, var løkkeskriftroman enda ikke et begrep, ikke i mitt vokabular i alle fall. Jeg hadde heller ingen tanker om hva slags kategori boken hørte innunder, jeg valgte den av den enkle grunn at omtalen på vaskeseddelen fenget meg. Og jeg likte boken, selv om jeg fant deler av historien i drøyeste laget. Siden har Kate Morton kommet med flere bøker i samme sjanger. Noen av dem har jeg lest, og de har absolutt vært vel anvendt lesetid, og, må jeg si, enda bedre enn debutboken. I kjølvannet av Mortons suksess dukket det raskt lignende litteratur opp på markedet, og lovet samme leseopplevelse som Tilbake til Riverton.  Jeg prøvde meg på et par av disse, men de var anemiske kopier av Mortons og jeg lest de aldri ferdig.

Så til Kate Mortons siste, The Lake House. På den engelske utgaven som jeg har lest er det antydning til løkkeskrift i tittelen, ellers på omslaget aner man et herskapshus og det er grønne planter. På den norske utgaven fra Vigmostad og Bjørke derimot, er løkkeskrift, herskapshus og eføyer totalt fraværende. Riktignok finner man en kvinne med ryggen til, men halve ansiktet er vendt mot leseren.

Handlingen i det The Lake House er oppskriftsmessig todelt. Et mysterie fra fortiden blir løst i nåtid:
På familien Edevanes herskapelige eiendom, Loeannath, feires midtsommer med en storslagen fest, slik det i mange år har vært tradisjon for. Morgenen etter en slik vellykket feiring, en junidag i 1933, våkner både herskap og tjenere opp til en tragedie som for alltid skal prege familien. En gang i løpet av kvelden og natten har ekteparet Edevanes yngste barn, lille Theo, blitt fjernet fra sengen sin. Barnet blir aldri funnet, og familien Edevane forlater Loeannath for aldri å komme tilbake.

Sytti år senere kommer politikvinnen Sadie Sparrow over det forlatte huset da hun lufter bestefarens hunder. Etterforskeren i henne vekkes når hun får vite årsaken til at huset har stått tomt alle disse årene. Selv har Sadie havnet i trøbbel på grunn av en sak hun har jobbet med. Hun er på besøk hos bestefaren i Cornwall på grunn av en pålagt "ferie",  i påvente av at ting vil roe seg ned. For å fylle den uønskede fritiden, setter hun med hjelp fra landsbyens bibliotekar i gang undersøkelser rundt forsvinningssaken fra 1933. Undersøkelsene fører henne etter hvert i kontakt med èn av to gjenlevende søsken av Theo, den berømte krimforfatteren Alice Edevane. Til å begynne med er Alice lite samarbeidsvillig, det er ting hun helst vil la forbli i fortiden, noe hun enda skammer seg over. Men da nye opplysninger kommer for en dag, vender de to kvinnene sammen tilbake til Loeannath, i søken etter svaret på hva som faktisk skjedde med Alices lillebror Theo, den sommernatten i 1933.

Så er The Lake House en typisk løkkeskriftroman? Vel, den har i alle fall mange av de riktige ingrediensene, både eksternt og internt. Men samtidig føler jeg at Kate Morton er noe helt særegent innenfor denne typen sjanger, ut i fra det jeg har å sammenligne med. Hun er en fantastisk historieforteller, språket er svært godt, og miljøskildringene hennes er fantastiske. Personskildringene er også gode, selv om enkelte av karakterene kan bli vel joviale og lytefri.

Mortons historier er mest av alt mysterier, og bærer i seg historiene hun selv elsket å lese som barn. På hjemmesiden hennes forteller hun at Enid Blyton er den forfatteren som har påvirket henne mest i hennes eget forfatterskap, og da spesielt boken The Enchanted Wood. At hun også er influert av masteren hun har i engelsk litteratur, med fokus på tragedier i den viktorianske litteraturen, er også åpenbar. Bøkene hennes gir assosiasjoner til blant annet Wilkie Collins The Woman in White fra 1859, som er regnet som blant de første spenningsromanene. I The Lake House finnes også kjente trekk fra historien om Alice i Eventyrland. Som voksne er det enda mange av oss som søker etter den samme magien vi fant i eventyrene og mysteriene vi elsket å lese som barn. Og det er noe av dette jeg finner i bøkene til Kate Morton.

Forlag: Mantle (Pan Macmillan)
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 595
Norsk tittel: Huset ved innsjøen

Tine og Artemisia har også skrevet om boken. Det har også Bokelskerinnen.

Kilder:
Boken - bestilt fra Bokklubben
Kate Morton

Dagbladet


3 kommentarer:

  1. Jeg har lest den, men ikke skrevet om den ennå. Leste den tidligere i sommer og ga den en stødig firer. En svunnen tid er fremdeles min favoritt av henne. Hun er ingen favorittforfatter, men grei å lese hvis man vil ha noe "lett" og noe med mystikk. Har også lest Tilbake til Riverton og den var så som så. Har også to uleste bøker av henne som jeg skal få med meg etter hvert. Synes heller ikke at Mortons bøker blir for "damete", heldigvis:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, de har en god blanding av drama og mystikk, og er en type bøker jeg har veldig sansen for. "En svunnen tid" og "Den glemte hagen" er også veldig gode, og som du sier, de er ikke for "damete"! :)

      Slett
    2. Leste En svunnen tid av henne for noen år siden og synes den er hennes beste så langt. Jeg har Den glemte hagen og Hemmeligheter stående på vent. Men skal få dem med meg:)

      Slett