Vigdis Hjorths roman Arv og Miljø ble bokhøstens mest omdiskuterte i fjor. Den har fått gjennomgående gode kritikker, blant annet for måten den tar opp et ofte fortiet tema som incest. Debatten rundt romanen ble sparket i gang da Aftenpostens anmelder antydet at Hjorths historie ikke var fiksjon, men "skjult" virkelighetslitteratur.
Debatten nådde etter hvert store høyder, uten at jeg skal gå inn på den her. Faktum er at jeg hadde fått med meg ganske mye om boken på forhånd, og var litt spent på om det ville virke inn på min opplevelse av boken.
De fleste har vel fått med seg hva Arv og miljø handler om, så jeg skal fatte meg i korthet:
På grunn av hendelser i barndommen, har Bergljot som voksen valgt å bryte med sin egen familie. Etter et sammenbrudd utløst av traumene fra den gang, har hun kun hatt sporadisk kontakt med enkelte familiemedlemmer. Da Bergljots foreldre velger å gi de to yngste døtrene, Astrid og Åsa, familiehyttene på Hvaler som forskudd på arv, tar broren Bård kontakt med Bergljot. Bård, som også delvis har brutt med foreldrene, mener at den økonomiske kompensasjonen han og Bergljot blir tilgodesett med, er altfor lav. Han ønsker heller en halvdel i én av hyttene, fordi han også har følelsesmessig tilknytning til stedet. Nå vil han gjerne ha Bergljot med på å tale deres sak overfor foreldrene.
Bergljot lar seg etter hvert trekke inn i arveoppgjøret på brorens side. Og ettersom familiekonflikten eskalerer, avdekkes bakgrunnen for Bergljots brudd med foreldrene. For henne blir arvetvisten også en mulighet til å konfrontere familien med det hun ble utsatt for som barn.
Ikke bare skriver Vigdis Hjorth drivende godt, hun uttrykker også stor livsvisdom. I Arv og miljø viser hun oss det komplekse ved den menneskelige natur, alle skiftningene i et sinn. Hun viser oss mennesket slik det virkelig er, vår evne til forstillelse og fornektelse av ubeleilige sannheter. Noen ganger gjør hun det gjennom referanser til de store tenkerne, eksempler som får meg til å nikke på hodet og tenke: Ja, selvfølgelig, det er sånn det er. Som i eksemplet nedenfor.
Psykoanalysen hadde lært Freud at menneskets dypeste vesen består av driftsimpulser, at mennesket i seg selv verken er godt eller ondt, men god i én relasjon, ond i én annen, god under visse omstendigheter, ond under andre, at mennesket først og fremst er menneskelig, og at det farlige er når mennesket fornekter dette elementære forhold. (s. 258)Disse referansene kommer som en naturlig del av refleksjoner og samtaler i teksten, og oppleves ikke på noen måte belærende.
Hjorth skaper et nyansert bilde av hovedpersonen Bergljot, en sterk kvinneskikkelse som tør å gå i kamp mot såvel indre som ytre demoner. Underveis i kampen for at hennes historie skal bli hørt og anerkjent, gjør hun seg mange refleksjoner rundt sin egen side i saken. Som når hun spør seg: Kjæler jeg for arret mitt? (s.309). Bildet av arvetvisten blir også nyansert gjennom at begge sider i konflikten får komme til orde. Blant annet gjennom meldinger, brev og e-poster fra søsteren Astrid som hele tiden prosederer sin og foreldrenes sak. For meg er det uansett aldri noen tvil om hvor min sympati ligger, den er i det store og det hele hos Bergljot.
Språket flyter lett i denne romanen, men yter også motstand. Det er noe manisk over de stadige gjentakelsene i teksten, og ved noen få tilfeller gjør disse gjentakelsene meg oppmerksom på forfatterstemmen. Ellers kan jeg si at min leseopplevelse ikke blir preget av alt jeg visste om boken på forhånd. For meg er dette historien om Bergljot, ikke om Vigdis Hjorth.
Jeg anbefaler boken på det varmeste. En viktig roman om et fortsatt tabubelagt tema.
Vigdis Hjorth fikk før jul Bokhandlerprisen for Arv og miljø, og ble denne uken nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Arv og miljø er også én av tre nominerte til Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman, og har derfor vært samlesingsbok for bokbloggerne i februar.
Tine har også lest Arv og miljø. Det samme har Artemisia.
Kilder:
Arv og miljø, kjøpt gjennom Bokklubben.
Anmeldelse i Aftenposten